Blomstølen

24. og 25. september er de dagene i årets høst som kommer til å være i mitt minne som høstens fineste. Og det er fordi jeg har opplevd noe magisk.

Det er nemlig slik at meg og guttene fikk invitasjon til å være med på hyttetur til Blomstølen i Etne. Dette var mitt første møte med et norsk fenomen som heter «norsk turistforening». Jeg vil ikke påstå noe bastant, men jeg tror neppe det finnes noe liknende andre steder i den store vide verden.

Naturen. Den er vakker. Man går i et landskap som er vanskelig å beskrive med enten ord eller bilder. Fordi man skal kjenne det på kroppen: majestetiske fjell, frisk luft, små og store høylytte fosser, grå og tung nordisk himmel som ble blå og skyfri på veien tilbake dagen etterpå. Vi var maksimalt heldige med været.

Det som ga meg så mye tanker i hode var den norske turistforening. Hele konseptet var så flott og underlig!

Man kommer til et hus langt-langt borte fra alt og alle. Og der er det folk, folk du ikke kjenner, men du kommer lett i prat med. Folk som tar mye hensyn til hverandre. Folk har det godt der.

I hytten er det mat. Det er bare å forsyne seg, men vær vennlig og husk å betale. Ikke det eventyrlig? Jeg er ikke vant til slik, det er sånne eventyrlige tilstander man leser om i blader og tror at dette er usant. Slik som bjørn med trekkspill i for-alltid-under-snø-Moskva. Alle vet at det ikke er slik, sant?

Jeg kommer til å huske den gode følelsen av tillit det ga meg.

Stier. De var fine og veldig godt merket. Det er lett å se at noen har brukt mye tid og energi for å gjøre disse stiene fine og gode å gå på.

Hytte hadde ikke innlagt vann eller strøm, men der var det batterier som gikk på klokka. Lommelykt var kjekt å ha, men mest for skumle historie fortellinger. Min Johan på 11 tok oppgaven med å hente vann veldig seriøst. Han bæret bøtte på bøtte og var kjempefornøyd med sin viktige rolle.

Selskap. Ja, det var en herlig gjeng med svære kamera, flere linser og 3-kilos stativer på slep. Galskap på sitt kuleste. Jeg var en av dem så det gjør ikke noe å kalle det for galskap. Jeg vet hvordan det er å bære på noe tungt. Men heller det enn å komme hjem uten skikkelige bilder. Med andre ord - det er viktig å ha noen du trives med når man går fjells.

Tusen takk for en eventyrlig og minnerik tur Frode, Alvilde, Eystein, Lena, Phillip, Inger, Ana og mine kjæreste Johan og Aleksander...og den norske turistforening.