Endelig har vi gjort det! Turen som familien snakket om i et par år er endelig gjennomført med glans: mye svette, haugevis med opplevelser, 12 slitne bein, 8 vonde skuldre og likevel 4 utrolig fornøyde turister (+ en hund).
Turen gikk fra Dyranut til Kinsarvik og gikk over 5 dager og 4 netter med 2 overnattinger i telt og 2 på hyttene Hedlo og Stavali.
Når foreldrene Pettersen satt i gang planlegging av turen tenkte de selvsagt å krysse hele vidda på langs eller på tvers – skal vi på tur, så skal vi på tur. Når foreldrene så studerte antall kilometer og høgdeforskjeller, tok i betraktning vekt av 2 telt, 4 soveposer, liggeunderlag, kokeapparat, klær, mat til alle turdagene (vi skulle jo ikke bo på hytter) ble turen kortere og kortere for hver dag som gikk. Jeg må ærlig innrømme at alle er umåtelig glad at vi droppet den opprinnelig planen.
På turen ble ordene «tortur, død, mareritt» med mer brukt flittig av våre søte små. De stilte seg også tvilende om foreldre hadde noen varme følelser for dem i det hele tatt. Flax (mest fotograferte hund på Haugalandet) kan heldigvis ikke snakke. Det satt jeg stor pris på! Men det blikket! Han sovnet hver gang vi hadde en drikke/spisepause. Kartet over vidda viser en plass som heter Helvetesnutane, ungene mine mente at de fleste plassene vi gikk forbi kunne bære det samme fargerike navnet.
Men det ble jo en helt magisk tur! Vi så lemen, opplevde rypemor som lurte oss fint vekk fra ungene sine, spiste molter, nøyt synet av nydelige majestetiske fossefall og uendelig vakkert norsk landskap. Hver gang jeg hørte rop av begeistring fra barna ble jeg glad i hjertet mitt. Ingen tv, ingen internett og Fortnite er bare et spøkelse fra forrige liv. Slike oppleser husker man og snakker om i mange år på rad. Vi skrev tur-journal daglig – gøyal lesestoff!
Neste års Hardangerviddatur er allerede (nesten) planlagt. Små og store kan bare glede seg!
Molter
Maten smaker alltid bedre ute
Trøtte alle 3
Lemen er knallgod til å svømme
